Vokteren - Den Siste Reise
En tusenårig hemmelighet på en siste reise
by Ronny Melkevik
Året er 1026. I en stormfull fjord i Vestlandet utpekes den unge Eirik til vokter av en eldgammel hemmelighet. Utstyrt med en spesiell drakt og en sølvnål formet som et ravnehode, må han avlegge sin ed: Han må tie for bestandig, forlate sine kjære og gjemme hemmeligheten der ingen noensinne vil lete. Når fiendtlige langskip skjærer gjennom tåken, må Eirik flykte inn i det ukjente med en arv som aldri må falle i feil hender. Tusen år senere ruller et godstog stille ut fra Bergen stasjon under morgenlyset. I det avsperrede området overvåker seks tause personer lastingen av en mørk, eldgammel eikekiste. De er de moderne vokterne, og deres oppdrag er uendret. Når fortid og nåtid flettes sammen, avdekkes et episk mysterium som strekker seg gjennom århundrer med norsk historie. Hvor langt er man villig til å gå for å beskytte sannheten? Ronny Melkevik leverer en intens historisk spenningsroman om plikt, svik og en hemmelighet som har overlevd i tusen år.
- Historical Fiction
- Mystery
- Crime Fiction
- Viking
- Cozy Mystery
- Historical Mystery
Vokteren
Vestlandet, omkring år 1026.
I tre døgn hadde regnet falt ustanselig.
Fjorden lå mørk og tung under himmelen, og skyene hang så lavt at de slukte toppene rundt gården. Bare lyden av bølgene mot svaberget og den fjerne vinden gjennom furuskogen brøt stillheten.
Eirik lot hånden gli over den mørkeblå ullkappen som lå brettet foran ham.
Den så ut som en høvdingkappe.
Det var den ikke.
Hver gulltråd, hver sølvnagle og hvert broderte mønster var sydd med en hensikt. Ingen utenfor den innerste kretsen kjente betydningen. For de fleste var det vakker utsmykning. For dem som visste, var drakten noe helt annet.
Et løfte.
En nøkkel.
Og en byrde.
Han løftet blikket mot de seks menneskene som sto i langhuset.
Ingen sa et ord.
De visste hvorfor de var samlet.
På bordet mellom dem lå tre kister.
Den ene var fylt med gullringer, sølvbegre og mynter fra fjerne riker.
Den andre inneholdt kongelige segl, utskårne runestaver og pergamenter ingen utenfor rommet noen gang hadde sett.
Den tredje var tom.
«Når solen står opp i morgen,» sa den eldste med lav stemme, «vil ingen lenger kjenne sannheten.»
Eirik nikket.
Han hadde visst at dette øyeblikket ville komme helt siden han var gutt.
Han var ikke valgt fordi han var den sterkeste.
Ikke fordi han var den klokeste.
Han var valgt fordi han kunne tie.
Den eldste skjøv drakten mot ham.
«Fra denne dagen er du vokteren.»
Ordene traff rommet som et kirkeklokkeslag.
Ingen protesterte.
Ingen gratulerte.
For alle visste hva det betydde.
Vokteren fikk aldri vende tilbake til et vanlig liv.
Han kunne ikke fortelle familien sin sannheten.
Han kunne ikke gi hemmeligheten videre etter eget ønske.
Og dersom noen forsøkte å tvinge den ut av ham, skulle den dø med ham.
Den eldste tok frem en liten bronseboks.
Inni lå en sølvnål formet som et ravnehode.
Han festet den i kragen på drakten.
«Om tusen år,» sa han stille, «vil noen lete etter dette.»
En svak uro gikk gjennom rommet.
«Tror du virkelig det?»
Den eldste smilte uten glede.
«Mennesket forandrer seg aldri.»
Stillheten ble lang.
Så åpnet døren seg.
En iskald vind feide gjennom langhuset.
En ung speider kom løpende inn, våt til skinnet.
«Skip!»
Alle snudde seg.
«Tre langskip på vei inn fjorden.»
Eirik gikk ut.
Langt ute på fjorden skimtet han mørke seil mot horisonten.
Ikke venner.
Ikke handelsmenn.
De kom for å ta det som var gjemt her.
Den eldste stilte seg ved siden av ham.
«Da er tiden kommet.»
Eirik så en siste gang mot gården, familien og de bratte fjellene han hadde vokst opp blant.
Deretter tok han opp drakten.
«Hvor skal jeg føre den?» spurte han.
Den eldste svarte uten å nøle.
«Dit ingen noensinne vil lete.»
Bergensbanen, vår tid.
Et godstog gled stille ut fra et avsperret sporområde mens de første solstrålene traff takene over Bergen stasjon.
Ingen av de reisende borte på naboplattformene la merke til den tunge, mørke eikekisten som ble heiset om bord.
De kunne heller ikke vite at seks personer fulgte hvert eneste løft med tilbakeholdt pust.
For første gang på nesten tusen år var vokteren på reise igjen.
Avisoverskrifter og avgang
Tåken lå fremdeles lavt over sporene i Bergen, som et slør mellom metall og morgendugg. Passasjerene strømmet om bord i toget mot Oslo. Stemmer blandet seg med rulling av kofferter og pip fra dører som åpnet og lukket. Jamie Svensen gikk langs plattformen med jevne steg. Hendene hvilte lett på beltet. Blikket gled over folkemengden uten å haste. De…